Utrolig sørgelig...

I etterkrigstiden dro far, bestefar, brødre og sønner på fiske, gjerne mange måneder i strekk med båter som visstnok ikke ville passert skipskontrollen i dag. De slet for føden, for familien og for å bygge opp et land som var sterkt preget etter mange år med krig. De var selvsagt ikke alene om dette, men det savnet de som sitter hjemme føler kan ikke beskrives, og gleden når de igjen kom hjem var like stor for hver gang.

Noe av det samme savnet sitter nok de nærmeste av de som i dag drar i utenrikstjeneste med. Det er ikke bare savn, men også en urolig følelse hvor spørsmålet mer enn en gang stilles om de igjen får se sin far, sin bror eller sin sønn i live igjen.
Denne gangen skjedde det som ikke skulle skje.
Fire norske soldater mistet livet, og tilbake sitter etterlatte med sorgen, hvor de fikk sin værste og mest foruroligende frykt oppfylt.
Det skjærer meg i hjertet når slikt skjer, og det som skjer i ettertid går veldig sterkt inn på de etterlatte.

Når jeg leste om hva denne Mohyeldeen Mohammad og Bhatti mekter å presse ut av seg der de nyter godt av norges velferdsgoder, på norsk jord, blir jeg ikke bare sint, men rett ut forbannet og føler en sterk harme.
At slikt ikke blir tatt tak i av myndighetene forblir for meg en stor gåte.

Man har nettopp hatt en terrorleder som fritt går omkring i norge og slenger utav seg drapstrusler mot ledende politikere, så får man dette kort tid etterpå.
Det er nesten så en har lyst å ta loven i egen hånd!

I media: VG - VG2 - VG3 - VG4 - TV2